Otra er Sørlandets lengste og mest vannrike elv. Det er 240 km mellom kildene nord for Hovden i Setesdal og utløpet i Kristiansandsfjorden. Otra sør for Kvarstein og ned mot Sødal blir av mange kalt for Torridalselva eller Torridalsåna.

Navnet Otra kommer av dyrenavnet oter. En avledning av navnet er Otteråen, som ofte brukes i de gamle krønikene. Fra gammelt av var det mye av denne dyrearten i Otra. Oteren er svært glad i laks.

Otra er kjent som en god lakseelv. I toppårene i 1885/1886 ble det meldt inn 10 000 kg fanget laks. Året 1948 var antagelig det beste lakseåret i perioden fra 1900 og til storlaksen bukket under på midten av 1950-tallet. På 1990-tallet ble det gjort mye for å rense elva, og laksen kom tilbake. Mer om laksefisket kan du lese i boka Otra ‒ elva med de store laksene av Erling Sandø.

 

 

 

Laxefiske i Torridalsåna er en av Inge Auglands mange verdifulle filmer. Den forteller om fisket i Otra fra gullalderen i 1880-årene og den tiltakende forurensing og laksedød på 1900-tallet. Vi blir også vitne til miljøtiltakene i 1990-årene som har gitt oss rein elv med laksen som har vendt tilbake. Hvordan et notkast skulle foregå, får vi høre av Borghild Hagen Moen, og vi får se et notkast på den gamle måten. Se den her!

 

 

 

Parti fra Christiansand ‒ Torrisdalselven v/Axel Lindahl. Datert 1880-1890. Eier av foto: Norsk Folkemuseum.

Otra var den dominerende trafikkåren mellom opplandet i nord og Kristiansand i eldre tider. I 1867 ble dampbåten «Rap» bygget ved Kristiansands Mek. Verksted og satt inn i fast rutebåttrafikk på elva fra Kristiansand til endestasjonen ved Kvarstein ferjested. Torve Brygge på Mosby var kanskje den viktigste stasjonen eller stoppested på ruten. Fra Evje Nikkelverk, som ble stiftet i 1872, kom det nikkelprodukter med hestetransport fra Evje til «Mosby Dampskibsbrygge». Derfra gikk transporten videre til Kristiansand med store føringsprammer. Brygga var også viktig for returtransport av kull og koks til smelteverket på Evje. Også Høie Fabrikker hadde behov for bryggeplass til lasting og lossing av varer til og fra bedriften. Og persontrafikken var stor. Mosby var et knutepunkt for videre ferdsel nordover mot Setesdal og Vennesla. Men da Setesdalsbanen ble ferdig i 1896, tok jernbanen over, og dampskipstrafikken mistet etter hvert sin betydning. Men de små dampbåtene ble likevel benyttet til skjærgårdsturer i nyere tid.

I nedre enden av den øverste og største brygga på Torve kan en tydelig se rustne fortøyningsbolter som er slått inn i fjellveggen, antagelig brukt under dampskipstrafikken i «farne tider».

Lars Wilhelm Lund og broren Valdemar var henholdsvis kaptein og maskinist på «Rap». Den første var godt likt og kjent som en godslig kar, mens broren kunne være sur og grinete av og til. Derfra kommer de kjente uttrykkene fra kapteinen når han skulle gi ordre til maskinisten: Tre slag akterover, eller forover, «om du vil Valdemar».
I lokalavisene kom det av og til innlegg der kapteinen ble beskyldt for å være for snill overfor berusede personer om kom om bord. De burde nektes adgang til skipet, mente innsenderen. Lund skrev et motinnlegg i avisen, hvor han innrømmet at det ble solgt øl om bord, «men selv på de travleste søndager, aldri mer enn 24 flasker. Om det kom en og anden bedugget bondemann om bord, efter en bytur, kunde ikke kapteinen lastes for».

Jomfruturen til «Rap»
Passasjertrafikken på Otra startet i 1867 da dampbåten «Rap» ble sjøsatt ved Kristiansands Mek. Verksted. Jomfruturen er livaktig beskrevet i verkstedets jubileumsbok «Skip skal bygges» av Morten Ringard. Der skildres en lysttur med »Rap» til «Fugleskydingen» på Strai. «Fugleskydingen» var en gammel tradisjon i Kristiansand, som hadde vært feiret i mangfoldige år. Det var i forbindelse med borgervæpningens eksersis at «Fuglekongen» – den beste skytteren – skulle kåres under en utmarsj til Strai, hvor konkurransen foregikk. Beliggenheten på Strai var «Reinhardts Lystgård», som senere ble til «Strai Fattiggård», overtatt av Oddernes kommune i 1889. Det er der hvor Strai Omsorgssenter ligger i dag.

Borgerkorpset marsjerte tidlig om morgenen av sted i stramme geledder og fargestrålende uniformer. De ellers så gemyttlige besteborgere så svært krigerske ut da de opptrådte i fulle pontifikalier med gevær og bajonett. Det påstås med krav på pålitelighet at geleddene ikke var fullt så stramme når man marsjerte hjemover om kvelden. Til gjengjeld sang man adskillig muntrere, og det sies at mang en modig borgerkorpssoldat måtte hjelpes til køys av sine kamerater om kvelden etter fugleskytingen.
Det var en fest for hele byen. Mennene ekserserte og skjøt, men efter hvert kom også madammene og barna til Strai for å se på. De leiret seg i det grønne med bruslimonade og smørbrød og hadde det aldeles herlig
Det var nettopp til en slik «Fugleskyding» at «Rap» gikk sin jomfrutur i 1867. Det var en mengde feststemte mennesker om bord. Det var sørget for musikk, og den lille, lekre båten ble straks uhyre populær under sin første tur på elven. «Rap» gikk først, og i kjølvannet kom «Vidar», som til og med hadde «Erik Blodøks» – en berømt kanonjolle fra krigens tid – på slep. Alle båtene var fullpakket med sommerglade bymennesker. Det var i sannhet en ganske interessant liten skipshistorisk kavalkade denne strålende julidagen 1867.

Utdrag av en reisebeskrivelse med dampbåten. (Se og filmen Med Dambaaden RAP)

Artikkelen over er skrevet av en journalist i avisen «Agderposten», som beskriver en reise fra Kristiansand til Vennesla i 1890. Reisebeskrivelsen er hentet fra boka til Jørgen Aas «Glimt fra det gamle Vennesla».

Bryllupsfeiring på Hagen 

«Fram» var en annen av flere dampskip som fraktet passasjerer på Otra. Her er bryllupsgjestene fraktet fra Oddernes kirke til Hagen i Torridal. Det var Marie og Peder Hovland som giftet seg 6. september 1917. På motsatt side av elva ser vi en del av jernbanetraseen til den gamle Setesdalsbanen som ble lagt i tunnel til Augland da Sørlandsbanen ble åpnet i 1938.

I juni 2015 ble kulturminnetavla på Torve satt på plass. Tavla er sponset av historielaget, og teksten, som er gjengitt over, er ført i pennen av Erling Sandø. Adam (Eddie) Gunn har snekra tavla. Foto: H.O. Steen. 

 

Linebua - et nasjonalt kulturminne

Linebua sett fra Torridalsveien 8. august 2014. Foto: H.O. Steen.

I 2014 fullførte historielaget restaureringa av Linebua

En befaring i 2012 siden med bl.a. fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar og byantikvar Arne Bulie fikk fart på restaureringsarbeidet av linebua, som Kåre Brøvig hadde tatt initiativet til. De var enige om at bua var et viktig kulturminne og burde tas vare på.

Allerede i 1704 var det anlagt bom i elva her til oppsamling og sortering av tømmer som blei buntet i fløter og ført til ulike sagbruk i byen – Otterdalen, Kjøita og Lumber. Bommen lå tvers over elva mellom Straisida og Lian. Den var landfast til fjellet på Straisida og festa med kjetting til et kraftig støypt fundament på Lianslandet.

Selve storbommen var laga av tykke tømmerstokker av furu, 60–80 cm i tverrmål. På Straisida gikk bommen inn til fjellet. På Liansida var det et fritt løp på 30–40 m inne ved land for at dampbåten skulle komme fram. Dette løpet kunne stenges med en enkel bom.

Midt på bommen var det også et landfeste av kjetting. Det kaltes hanefoten. Kjettingen var festa til en jernbolt på Hegrenestangen. Midt på storbommen var det ei åpning kalt holet, eller søkket, der tømmeret kunne sendes gjennom.

Strai Bom 1905. Tømmeret her er ennå ikke sortert. Linebua til venstre med Øvre
Strai Gård i bakgrunnen.

Isgang i elva kunne være ei stor påkjenning på bommen. I 1837 sprengtes bommen, og det løpske tømmeret smadret den første Lundsbroa. Etter dette blei linebua bygd i 1842. Det var et lite hus med et spill som kunne dra bommen over til Straisida når det ikke var bruk for den om vinteren.

På det meste arbeidde 12 mann her, mange fra Skråstad, Hagen og Mosby. Straisbommen var i regulær bruk til 1960. Mot slutten av 1970-årene blei heile Otra-vassdraget rensa for tømmer, og like etter skilte de for siste gang tømmer ved Straisbommen. I slutten av 1980-årene blei bommen fjerna. En flere hundre år gammel tradisjon og en god arbeidsplass var borte.

Snekker Christoffer Christensen, byantikvar Helge Sollie, Arne Brøvig, leder i
historielaget Tomas Lie og styremedlem Kjell Fossheim.

Christoffer Christensen i arbeid på sørveggen.

I bua, som trengte restaurering, var bare fundamentet til spillet bevart. Med god hjelp av far og sønn Ivar Harry og Ivar André Hansen fra Espestøl blei et nytt spill, så lik originalen som mulig, laga nå i vår. Både til dette arbeidet og restaureringa av selve bua har fylket bevilget flere titalls tusen kroner. Det kan nevnes at boltene som er brukt, er spesiallaga og koster 50 kr + moms pr. stk.

Tomas hjelper til med å montere døra på nordsida.

Det er Terje Stamsnes fra Spangereid som har smidd jernbolter og beslag. Christoffer Christensen fra Friluftsnekkeriet i Åseral har stått for snekkerarbeidet. Ellers har medlemmer av styret i historielaget, Tomas Lie, Kjell Fossheim og Ivar Buås vært med. Kåre Brøvig har vært leder av prosjektgruppa.

Nytt spill! Stolte snekkere: Ivar André og Ivar Harry Hansen og Kjell Fossheim.

Far og sønn Hansen tilpasser spillet.

Kjell Fossheim drar til, og spillet er på plass.

Lørdag 23. august blei spillet montert i linebua, så nå er heile restaureringa fullført.

Kilder:
Fædrelandsvennen 22.06.2012 og 28.05.2014.
“Fløting av tømmer i Otra og arbeid i Straisbommen” av Borghild Hagen Moen.
Torridal i forandring. Temahefte nr. 3, Torridal Historielag 1999. 

 

Under Straisbekken kan du og finne stoff relatert til elva.