I vårt temahefte fra 2016, Vandringer langs Straisbekken, tar Kåre Brøvig oss med i et variert natur- og kulturlandskap, med skildringer av gårdsdrift og virksomheter som var avhengige av dette vassdraget. Heftet inneholder en interessant sagbrukshistorie og et detaljert kart over området. Forsida er tegnet av Bjørn Aurebekk.

Her gjengir vi noe av innnholdet.

Det er flere bekker på Strai som samles og blir til Storebekk eller Straisbekken før den renner ut i Torridalselva eller Otra ved Ia. Det var i fossen ned mot elva de fleste kreftene i Straisbekken ble brukt til å drive kvern, sagbruk og papirfabrikk. Det var før elektrisiteten kom til bygda i 1915 – fra kraftstasjonen på Augland. Vannet gjorde også nytte for seg underveis: til fløting av ved og tømmer, til drift av kverner, stampemølle og treskemaskin. Området ved Ia er nå et historisk friområde.

Hvor kommer dette viktige vannet fra? Det er mange bekker små som danner Straisbekken. Det er Lillebekk og Fiskevannsbekken, som går sammen til Straisbekken ved Nesan på Straisletta. Lillebekk samler opp Kaldvannsbekken og Krigebekken ved Tykkelia i nærheten av veien til Gangdalen.

Sagbrukshistorie
Kvernbruket til gården gikk med samme vann som sagene. Slik står det i Oddernes Gårds-historie. Der kan vi finne mye interessant stoff.
         Før 1585 vet vi med sikkerhet at det stod sag på Strai. Det nevnes i en herredagsdomsbok. Sagbruket i Storebekk var fra gammelt av en felles herlighet for de to Strai-gårdene. Saga stod på Ytre Strai grunn, men bekken løp gjennom Øvre Strai skog, og her stod stemmen ved Fiskevann. Da Øvre Strai gikk over i borgereie i siste halvpart av 1600-tallet, ble det slik at eierne betinget seg en viss skur for de rettigheter de hadde til vannet. Moe på Øvre Strai hadde en tid tre sager.
         Oppgangssaga, som kom i bruk på 1500-tallet, representerte en teknologisk nyvinning som ga bøndene muligheter til å utnytte skogen kommersielt i langt større grad enn før. Tømmeret kunne sages opp raskt og til en rimelig penge. Det kostet lite å sette opp en sag, og bord var sterkt etterspurt i Europa. Skogressursene på Agder var det viktigste fundament for Kristiansands vekst, godt oppmuntret av makthaverne i København. I begynnelsen var både skogsdriften og sagbruksdriften faktisk tilnærmet ren bondenæring. De kunne hogge i egne skoger, sette opp sager på egen grunn. De kunne også handle med utlendingene, som ankret opp så å si utenfor bøndenes stuedør. Utover 1600-tallet overtok imidlertid kjøpmenn, borgere og embetsmenn stadig mer, først av handelen, siden sagbruksdriften.
         I 1610 finner vi sag på Strai, Augland, Mosby og Glattetre. Den faste skatten var 2 daler for hver sag, og det skulle betales skatt av skuren. Skattetrykket ble etter hvert stort, og senhøstes 1629 er trolig bare Strai Sag i drift. I andre halvpart av 1630-årene kommer stadig flere av de gamle sagene i drift. Skatten er blitt mikroskopisk, fra 2 ort til 2 daler pr. år. Men i skattereformen i 1644 ble takstene skyhøye. Sagene på Glattetre, Strai, Augland og Mosby holdt stand og betalte sine 10 daler hver fram til 1649.

Trelasthandlere
Fra 1641 ble det tilsatt trelastforhandlere som skulle formidle salget til utlendingene. Det var Ulf Endresen Strai og Ole Andersen Ytre Torve. Leif Ånensen Hagen var den tredje, han må regnes som husmann. De to bøndene tilhørte de gamle storbondeslektene i Oddernes. I kvit-teringene underskrev begge med hånd, men den tredje brukte sitt bumerke. Det skulle oppgis korrekt kvantum til tollerne.

Sagbruksreglementet i 1688
I sagbruksreglementet 1688 ble antall sager redusert. Trolig fikk ingen sager i Torridal lenger lov til å skjære. I 1695 ble eierne av de forbudte sager stevnet for tinget. Eierne ble tatt på fersk gjerning. Det ble funnet sagskur og tømmer i større eller mindre mengder ved hver eneste sag. Ved Strai Sag fantes nesten 600 bord av furu og av eik. Straibøndene vitnet på tinget i 1695 at det hadde vært sag på gården: «Mand effter Mand over Hundrede eller Halv Andet Hundre Aar, ja Well med de eldste Savger som er paafunden at bygges Søndenfjelds.» En av oppsitterne på Strai var kirkeverge, og han forklarte at de fleste bordene skulle brukes til reparasjon av klokkehuset på Oddernes kirke. Bøndene bedyret at ingen bord var solgt, bare brukt til gårdsbehov. I det skriftlige innlegget får vi vite at saga var nødvendig for deres «nedfaldne Huuse (og) widløfftige Gjerderes wed lige holdelse Som Wij for Vores Eng og Ager Aarlig maa bekoste, formedelst byen Christiansands Creatur og Hester ikke skall gjøre os, som ofte skeer, alt for stor skade». Lensmannens rapport fra befaringene i 1700 viste at sagene lå øde, ingen hadde sagblad. Sagblad og trosser var nemlig konfiskert sommeren 1698 etter ordre fra stifts-amtmannen.

Bønder på Ytre Strai og borgere på Øvre
Øvre Strai ble i 1681 kjøpt av Christen Nielsen Wendelboe – borgermester i Kristiansand. Jakob Strai stod for gårdsdriften. Det var Wendelboe som gav prekestol og altertavle til Oddernes kirke i 1704.
         På begynnelsen av 1700-tallet gikk saga over i Øvre Strais eie, og nå var det Ytre Strai som betinget seg skur og andre fordeler som grunneiere der sagbruka måtte stå. Morten Rolf Balle, lagmann og justisråd, død 1737, var en av byens rikeste menn, god for 16.000–17.000 rd – pantsatte gården i 1733 til Domkirken og Hospitalet for 1000 rd «således som jeg den nu selv bruker og eie». Året etter (1734) fikk han bevillingsbrev på ei sag på Ytre Strai grunn, men saga ble ikke reist før 1741, da enka skreiv kontrakt med oppsitterne om saggrunnen. Saga var kjøpt på auksjon etter Arent Tønnessen i Kristiansand og ble flyttet fra Iglebekk.
         I 1762 kom Øvre Strai etter tvangsauksjon på ny eier – Jørgen Nilsen Moe, f. 1718, d. 1787. Det var sønnen Niels Moe, f. 1747, d. 1812, som i 1809 bygde den store hoved-bygningen på Øvre Strai. I 1805 heter det, Niels Moe prøysisk konsul, eier av godset Strai med skoger, sager, jordbruk, skipsverft, reperbane og 19 skip.
         Da Niels Moe ville sette opp ei ny sag i 1778, skreiv han kontrakt med grunneierne på Ytre Strai. 1) Moe fikk tillatelse til å sette opp sag på Ytre Strai grunn. 2) Han kunne benytte grunnen ved sagene på begge sider så lenge engslåtten ikke tok skade. 3) Han skulle betale årlig grunnleie, 400 bords skur, men oppsitterne skulle selv betale sagmesteren. Ole Gunsteinsen og Fredrik Olsen, som led mer skade enn de andre, skulle få 1 tylft tømmer til husbehov. 4) Oppsitterne skulle ha betaling for oppkjørsel av tømmer fra elva. 5) Oppsitterne skulle ha arbeidet ved saga. 6) De skulle årlig ha 9 tylfter gjerdings-hun fra nedre sag. 7) Den nedre sag skulle gå med vannet fra øvre sag. 8) Den som var årsak til skade eller viste for-sømmelse i arbeidet, mistet retten til arbeid ved saga. Moe dreiv med tre sager. Ei av disse var den såkalte Iglebekk Sag, som var flyttet til Strai i 1741. Den hadde privilegium fra 1709. Moe fikk kongelig tillatelse i 1806 til å skjære utskipningsbord i 10 år på denne saga. Da hette det at den var flyttet til Strai uten tillatelse.
         Vi må nevne stiftamtmann Matthias Bille Kjørboe, som kjøpte Hagen for 500 spd i l820. Han var stortingsmann i flere perioder. Han ble stiftamtmann i Kristiansand i 1852. I 1823 hjalp han Georg Just Moe, som var i pengeknipe og stod formelt som eier av Øvre Strai helt til 1847. Han fikk lov å legge vei på Øvre Strai, fra fergestedet og ned til alleen.

Kontrakter i forbindelse med stemmene i Straisvassdraget
På Statsarkivet finner vi tinglyste kontrakter i forbindelse med stemmene. Da løytnant Harald Kirsebom skulle starte opp tresliperi ved utløpet av Straisbekken i Torridalselva, inngikk han leiekontrakt med ni bønder på Ytre Stray om å øke høyden på stemmene og utnytte vannet i: «Riskjøn indtil 8 a 9 Fod, Akkjønn indtil 5 Fod, Kontekjøn indtil 5 Fod». Det var en lang kontrakt med mange detaljer. Kontrakten ble overdradd til Strays Træsliberi og er datert 25. april 1881.
         Det ble også inngått leiekontrakt med Karl Hansen og Thomas Olsen som eiere av Øvre Stray og Kirsebom. Den omfattet Øvre Strays Saugbrug med Grund og Vandrettigheter m.m. Dessuten kunne han forhøye følgende stemmer: «Fiskevandsstemmen, dog ikke høiere end 3 - tre - Fod over høieste Punkt paa den nuværende Stems høietse Side, og saaledes at den der liggende Vintervei ikke hindres, Riskjønsstemmen indtil 10 Fod, Baanekjønsstemmen indtil 2 Fod over nuværende Stems Høide».
         Endelig får leieren samme rettigheter over «Øvrebæksvandet» som øvre Strays eiere nå har. Blant mange forpliktelser står det: «At anbringe et Vandfald i Fiskevandsstemmen for Tømmer og Vedstøding med den samme Dybde og paa samme Sted som det nuværende Vandfald om Stemmen paabygges.» Kontrakten ble transportert til Strays Træsliberi den 28. februar 1881.

Skogen ga inntekter
Penger var nødvendig til skatter og kjøp av visse nødvendighetsvarer. Jordbruket var stort sett basert på sjølforsyning. I en melding 1841–45 gir fogden et dystert bilde av forholda i skogen. Et lyspunkt var det imidlertid at gårdbrukerne nå utnyttet skogen bedre. De foredlet den sjøl til bord og planker, for det meste med håndsag. Det høres utrolig ut at bøndene på dette tids-punkt – 300 år etter at vannsagene ble tatt i bruk – ga seg til å skjære stokker for hånd. Håndskur var mest utbredt i de indre bygdene, men også i Oddernes var det en del, særlig i Torridal. Tynnere sagblad ble tatt i bruk omkring 1800. Ved Vigeland Brug ble det da satt flere sagblad i en ramme. De fikk sirkelsag i 1850-årene.

Industri
I Torridal holdt industrien sitt inntog først etter 1850, først og fremst i Øvre Torridal med tekstilindustrien. Men fra begynnelsen av 1880-åra kom Ytre Torridal også med. Regner vi med sagbruka som på 1800-tallet utviklet seg til større bedrifter, er det Augland og Glattetre som er betydelige i Torridal.

Papirfabrikk fra 1881 til 1894
En ny papirfabrikk fikk Oddernes i 1881 i Straisbekken. Mens den gamle papirmølla på Jægersberg laget papir av kluter, skulle Strays Træsliberi og Saug i likhet med Hunsfos i Vennesla lage papir av tre. Løytnant Harald Kirsebom hadde vært med og bygd opp Hunsfos. Der kom byggingen i gang i 1874. Han fratrådte ledelsen der og gav seg i kast med ny fabrikk i Straisbekken. Han fikk overta retten til Øvre Strays Saugbrug med tilhørende grunn og vannrettigheter. Han fikk samme rettigheter over Aurebekkvannet og rett til å øke høyden på stemmene ved Fiskevann, Ristjønn og Bånetjønn. Den 25. april 1881 ble det opprettet en detaljert leiekontrakt med bøndene på Ytre Stray. Stemmene ved Ristjønn, Aktjønn og Kontetjønn kunne økes. Harald Kirsebom overdro kontrakten til Strays Træsliberi. I en over-sikt over industrielle anlegg i 1885 brukes navnet Strays Træsliberi og Saug.
         Det fortelles at forsøket ikke ble vellykket. Han kunne ikke få papiret hvitt, det ble bare grått papir til poser! De store fabrikkbygningene ved utløpet av bekken ser vi på et fotografi fra Straisbommen i 1890. I 1894 ble fabrikken solgt på tvangsauksjon, og det ble slutt på papirfabrikken i Straisbekken. På tvangsauksjonen gikk eiendommen til det som seinere ble kalt A/S Stray's Fabrikker. Det ble drevet sagbruk en tid. I en oversikt over verker og bruk i 1913 brukes navnet Stray Sagbruk ved Hans Johnsen m.fl. og takst kr 5.000,-. I 1917 gikk vannfallet med tilbehør til Kristiansand kommune for kr 25.000. Siden har vannkraften fra Straisvassdraget ikke blitt utnyttet.

Utskiftinga i 1918 og rettigheter i Straisbekken
Selv om en begynte å produsere elektrisk strøm i kraftstasjonen i Auglandsbekken i 1915, var bøndene nøye med å passe på sine rettigheter i Straisbekken ved utskiftinga i 1918. Det er et avsnitt om Strais Fabrikkers rett til stem i Straisbekken i Gamle dammen. Kristiansand kommune som eier av Strais Fabrikker var representert ved forstbetjent O. Holmesland. Han påstod stemmens høyde skulle være 52 cm over fjellbunnen i bekken, hvor den gamle sag-renna lå. Han påstod også at stemretten kan utøves til enhver tid. Den gamle steinstemmen, bygd av Kirsebom, skulle beholdes. I steinstemmens høyde er innbefattet den på stein-stemmen liggende stokk av 17 cm tykkelse. Eieren av jorda ovenfor Gamle dammen på Straisbekkens nordside, Andreas Brøvig Stray, mente at stemmen skulle brukes som av gammelt, nemlig at den kun står stemt om dagen. Og at det måtte innrettes et avløp ikke høyere enn fjellbunnen så bekken har fritt løp om natten, og når den er stemt om dagen, skal det ha samme utløp, som det hadde til den gamle sag. O. Holmesland erklærte at etter han hadde påhørt flere eldre kjente menns uttalelser, gikk han med på de betingelser Andreas Brøvig Stray hadde satt.

Friområde

Området ved utløpet av Straisbekken, Ia, er nå kommunalt friområde. Vi finner rester etter den gamle aktiviteten: stem, steinsatt bekk, murer, møllesteiner fra papirfabrikken og Linebua på Hegrenes-tangen. Her hvor Straisbekken renner ut i elva, danner elva ei stor bakevje – ei ie. Litt lenger nord er allmenningen ved Kallebråtet og den verneverdige dampskipsbrygga.
         Torridalselva ble brukt til fløting av tømmer og plank, til transport med robåt, seil- og dampbåt og kjøring med hest på isen. Da dampbåten ca. 1868 tok til å gå på elva fra byen til Kvarstein, minka det fort med trafikken med «bybådane» og «kjerkebådane».

Otra elvepark
Vi kan gå sydover på stien langs elva – Otra elvepark – til Kvadraturen i Kristiansand. På høydedraget over mot bekken er det rester etter tyske skyttergraver og bunkers. Nede ved elva kan en se rester etter Bernts brygge. Folk fra Skråstad rodde over elva her og bar melka til Strai stasjon. Den litt spesielle planten skavgras finner vi her, før vi krysser over til Strai gjennom Gangdalen. Stien gjennom Gangdalen er den gamle ferdselsveien som knyttet Strai og Skråstad sammen.

Straisbommen
Hvor lenge det har vært bom i elva, vet en ikke. Det er funnet kvittering for leie av bomfeste fra først på 1700-tallet. I Straisbommen arbeidet det folk fra Skråstad, Hagen og Mosby. Straisbommen lå tvers over elva mellom Strai-Ia og Lian. Bommen var landfast til fjellet på Straisida og festa med kjetting til et kraftig støypt fundament på Lianslandet. På Liansida var det et fritt løp på 30–40 m inne ved land. Dampbåten og den store trafikken som av gammelt var i Torridalselva, måtte jo komme fram.
         Bommen var laget av tykke tømmerstokker av furu 60–80 cm i tverrmål. Bredden var tre stokker jamsides. De var bundet sammen med 8-tommers eikeplanker. Tømmer som var merket, ble sortert til de forskjellige mottakere og plassert i kryssflåter eller stabler. En eller to mann stod på plattingen over holet (søkket). Med båtshagen dro de til seg en og en stokk og leste av merket til mottakeren. De ferdige flåtene ble ført inn til land nedenfor Ia og bundet fast der til det passet å slepe dem videre til bestemmelsesstedet.
         Det var Otterdalen, Kjøita og Lumber som var de store mottakerne. Isgang i elva kunne være ei stor påkjenning på bommen. Den ble feid unna i en kolossal høstflom den 15. september i 1837. Tømmerstokkene drev nedover elva og tok med seg halvparten av Lundsbroa (Thygesons Minde) ut i Byfjorden. Etter det kom Linebua på Hegrenestangen opp. Det er et lite hus med et spell som kunne dra bommen over til Straisida når det ikke var bruk for den om vinteren. Straisbommen kom ut av regulær bruk i 1960, og i slutten av 1980-årene ble den fjernet. I 2014 restaurerte Torridal Historielag Linebua og laget nytt spell ved hjelp av midler fra fylket.