Detaljer

Skrevet av WebMaster

Treff: 2249

Knut Holt

RUTA

Vi kalte den bare Ruta. Ingen sa noen gang Bussen. Bare min far sa «Bussen». Han sa «Fru Olsen», også, i stedet for «Kjerringa te Olsen». Men han var fra Skien og snakket østlandsk, og det ble nærmest, den gang, sett på som litt eksotisk.

               Og vi omtalte bilrutene som det kun var en buss/en rutebil, selv om Torridalens Bilruter hadde en liten park av kjøretøyer.

               Den het Torridalens Bilruter offisielt, på folkemunne var det bare «Venneslaruta» som ble brukt. I riktig gamle dager het den Mosbyruta, det var Oscar Johnsen som sto for den. Så kom de legendariske Terjesen-brødrene og skapte den om til Venneslaruta. I 1952 slo Venneslaruta seg sammen med Vegusdalsruta, Ivelandsruta, Sødalsruta og Vareruta og dannet «Torridalens Bilruter. Vareruta? «Vareruta» var eid av far til Torkild Mosby, kjent, velaktet og velsett sjåfør på Torridalens Bilruter.

               Mange tror at Torridalens Bilruter gikk direkte inn i A/S Bussen, men faktum er at Torridalens Bilruter først gikk til De evige hestekrefters marker ved å bli kjøpt opp av Bybussen og Vågsbygdruta. På et noe senere stadium ble den biten innlemmet i A/S Bussen sammen med flere andre selskap.

Et av mine første minner fra barndommens Øvre Mosby er lydene av Ruta: den fjerne, hvesende lyden av døren som gle opp eller igjen, brummingen da den med sindig ro startet opp fra holdeplassen like ved huset til Bernhard Olsen og modulerte seg over i en jevn, litt ru lyd, en lyd som gle inn som en del av det lydmessige bakgrunnsteppet, sammen med lyder av togfløytene, gutteleven, mødres rop fra toppen av yttertrapper, smell fra fotballer, den iltre-monotone klapringen fra plenklippere, fuglefløyt, hundebjeff.

               Ruta ‒ jeg nekter å si «Bussene» ‒ var kanelbrun, med tak malt i en gulfarge slik blomster er like før de visner. Den hadde avrundet bakparti, som snarere ga den et dorskt preg enn et strømlinjeformet et. Den hadde lem i bakstussen, ofte gapte den åpen som hos en sulten hval i en tegnefilm. På ene side av lemmen var som regel en smal stige boltet fast. Årsaken var at iblant ble diverse bagasje eller nødvendigheter bundet fast på taket, som på diligencer i gamle westernfilmer. I tillegg ble saker og ting stuvet inn i hulrommet bak lemmen, blant annet postsekker, synes jeg å huske.

Ny buss fra Knudsens karosserifabrikk på 1960-tallet. Stigen var nødvendig for å kunne plassere bagasje på taket. Kilde: Fotomagasinet/agderbilder.no

Motorkassen var, i barndommens dager, plassert inne i bussen, helt fremme ved siden av sjåføren. Det var en avlang, skinnbetrukket kiste, hvor sjåføren hadde pengeveska. Den hadde på yttersida en blank klikkemekanisme av metall for vekslemynter. Den anga en frisk rytme når sjåføren med rutinert hånd vekslet, det minnet om rytmen i åpningen av en latinsk melodi.

               Det luktet alltid godt i barndommens «Rute». En linn duft av lær, av solskinn som hadde satt seg i buss-sidene, en lukt av fred og godmodig aktivitet. Lukten av solvarm lær får meg den dag i dag til å huske på stille, hete ettermiddager med ruta. På regnværsdager luktet det av gummi og vått lær, en klam og rå eim. Setene var bygget for to personer, men i én flate. Toppen av ryggen var en buet stålrørskonstruksjon.

               Sjåførene hadde lysegrå uniformer, med hvit skjorte under, og hvit, rund lue, flate som flyplasser på toppen, og med sort brem som virket lakkert. Sjåførene var kjendiser. Noen av dem hadde en form for heltestatus blant oss gutter. De ble inndelt i to kategorier: «De greie» og «De sinna». Enkelte ble omtalt som «Søren så grei», eller «Øss så grei han æ.» I den andre kategorien kunne det nederst på rangstigen hete «Han æ så sinna!» En noe mildere variant var «Øss så sur han æ!» De fleste var «greie», hvilket vil si smilende, vennlige, oppmerksomme, forte til å le, forte til en fort replikk. I tillegg var de rasende dyktige sjåfører. Noen av dem var det anekdoter om, noen av dem hadde kallenavn. En blei kalt «Kor sit han?», husker jeg. Vi lar opprinnelsen til kallenavnet hans ligge, det hører ikke hjemme her.

               På det seine sekstitallet skjedde det en radikal endring i Torridalens Bilruter. Eller rettere sagt en utvidelse av strukturen. Hovedsakelig skjedde det på grunn av lokaltrafikken ved jernbanen ‒ NSB ‒ ble nedlagt. Torridalens Bilruter gikk derfor til innkjøp av en leddbuss, senere nok en.     Leddbussen var en lang, toleddet sak, leddet fordi bussen da kunne runde krappe, trange svinger på en smidig måte og dermed frakte langt flere passasjerer i én enkelt buss. Leddbussen var en liten sensasjon da den kom, det var til og med en reportasje i TV da Torridalens Bilruter introduserte den første av dem. Den var i virksomhet noen år, og den var årsaken til en fast helgehilsen blant venndøler da de tidlig på lørdagskvelden entret Kristiansand: «Mi sees i Leddet klåkka tåll.»

Dette bildet av leddbussen ble tatt som reklamefoto for Knudsens karosserifabrikk, som bygde de første leddbussene i Skandinavia. Den første ble levert 11. mai 1964 og registrert for 110 passasjerer. Knudsen bygde til sammen 10 busser av denne type, den siste i 1967. Kilde: Torkild Mosby/Torridal Historielag.

Anekdoter fra Ruta er det en fargerik vrimmel av. Noen av dem, ikke så få, forresten, er relatert til mer eller mindre alkoholpåvirkede passasjerer. Andre er knyttet til, etter hvert, frimodige og fantasifulle passasjerer, som da en venndøl, etter lenge å ha iakttatt sjåføren, som ikke var av de overvektige, leverte følgende sats: «Sjåfør, du æ så tønnn, sjåfør, at hvis mi te a' dæ klæan, så ædde bare sangstemmen tebage!»

               Mange av anekdotene knytter seg til elleve- og tolv-bussen fra Kristiansand i helgene, spesielt tolvavgangene fra Rutebilstasjonen på lørdagskvelden, det var ofte tre‒fire ruter da. De turene var en verden for seg: Et ellevilt sirkus, for sjåførene helt sikkert et mareritt. En gang, husker jeg, klatret en fyr opp på taket, gjennom takluka ‒ bare for å gi en pekepinn på hvor ekstreme situasjonene kunne være. Slåsskamper, spying og seksuelle tilnærmelser av varierende grad utgjorde selve grunnskjemaet. Pluss diverse sanglige utgytelser, fra enslige skrålinger som lød som om de kom fra en gåtefull, ensomhetens verden der sangpedagogikk var et stygt fremmedord, via lystige duetter, hvor entusiasmen var atskillig mer framtredende enn den sanglige prestasjonen, til de grovstrikkede mannskorforsøk.

               En ørliten stopp ved et vinterlig fenomen: Klengerne. Når veibanen var isglatt og det ikke var sandstrødd ‒ den kommunale overvåking var mer sporadisk da enn nå ‒ kunne gutter huke tak i nedre delen av bussens bakparti, huke seg ned som stupere kan gjøre, og «klenge» med ruta. Det kunne se direkte spektakulært ut da de passerte oss kamerater i susende, fykende fart mens det gnistret under beksømstøvlene. Enkelte råskinn kunne «klenge» fra Mosby og helt opp til Vennesla for å gå på kinoforestillinger.

               I dag bruker jeg ruta igjen, daglig, fra Øvre Mosby til Kristiansand og retur. Den er nå, som berørt, under A/S Bussens paraply. Det er hyppigere avganger enn i min barndom, sjåførene er mange, radiusen dens er større, for eksempel fortsetter morgenbussen videre til Søgne.

               A/S Bussen er effektiv, for all del, men den mangler atmosfæren som «Venneslaruta» hadde, eller «Torridalens Bilruter» som den offisielt het. Den eide en atmosfære av noe lokalt tilhørende, som en vekst som naturlig hørte sammen med oss. En vekst som hadde en form, farge og lukt som var en bit av oss. Og som for oss som er over vår aller første ungdom, er blitt en del av vår kulturarv og vår personlige indre minnetavle.

Detaljer

Skrevet av WebMaster

Treff: 4432

Ved opprydding på Mosby Oppvekstsenter våren 2018 kom vi over bilder av Kvarstein- og Venneslaruten helt fra 1921.

Vi setter pris på om noen har mer info om disse bussene enn det som står på bildene.

Disse hadde vi fra før av i fotobasen vår:

Sødalsruten 1923. Sjåførene Søvik, og Reidar Messel. Den siste kan være Andreas Torjussen Strai.

En av Torridals tidligere busser. Bussen K-705 tilhørte Ocar Johnsen. På bussen står Mosby-ruta. Trafikkerte Kristiansand-Mosby. Kan bildet være tatt på "Utkikken"? Kilde: Sonja Lundevold.

Eldre årgang av Mosby-ruten K-1462. Sjåfør og eier Bernhard Olsen.

Medeier og sjåfør Bernhard Olsen foran Mosby-Vennesla-ruten 1925.
Bernhard ble etter hvert medeier, mens Johannes og Bendik Terjesen overtok og utvidet ruta fra bare Mosby-Kristiansand, til Vennesla-Mosby-Kristiansand. Kilde: Sonja Lundevold

Detaljer

Skrevet av WebMaster

Treff: 1500

Denne fortellingen er hentet fra Knut Holt: Komper, knitring og kubikk. Minner fra Mosby. Temahefte nr. 5, Torridal Historielag 2009.
_______________________________________________________________________________

Knut Holt
Mad & godterier

Jeg husker søndagene på Mosby. Fra hvert åpent kjøkkenvindu sev det ut lukter: den liflige, kostbare lukten av svinesteik, den hyggelige, nesten brente eimen av kjøttkaker, den ramme lukten av fårikål, den krydrede duften av stekt løk.

Det sto alltid en linn damp, en form for parfyrmert tåke, ut av kjøkkenvinduene på søndager, og vi visste at bak dem, vinduene, arbeidet et målbevisst, nøyeregnende kvinnemenneske, energisk som en akkordbetalt plakatopphenger. Et menneske med erfaring og et øye på hver finger: Husmora. Kona og mammaen. Og hun var i ferd med å lage Søndagsmiddagen.
               Og ikke kun middag, etterpå var det dessert: Sjokoladepudding med vaniljesaus, risgrøt med rød saus, eller ... eller ... Og aldri var det noen form for halvfabrikata. Nei, det var den ekte vare ‒ tilberedt og fremelsket hjemme på kjøkkenet! Det var mye som ikke fantes innen matveien på Mosby den gang: Varme pølser, det måtte du til Byen eller til «Godmonn i Bua» på Vennesla for å få kjøpt. Mer om ham siden. Is til femti øre eller femogsytti, eller til ei krone (den het Kroneis) fikk du, men softis hadde vi aldri hørt om. Hamburger kunne like gjerne være et motorsykkelmerke og pizza en italiensk skuespiller.
               Men vi hadde bakeriet ‒ «Knut Moseids Bakeri & Konditori». Det lå der det ligger i dag, og utsalget ser likedan ut, den eneste forskjellen er at der det i dag står et høyt kjøleskap, var det den gang et rundt bord med to stoler som tilbehør. Du kunne sette deg ned med «Ei lida cola» eller «Ei pai» hvis du ville. Du fikk ikke kjøpt VG da, den fikk du bare tak i i Byen.
               Knut Moseids Bakeri ble den gang drevet av Knut Moseid selv, far til Knut Kristian, som driver det i dag. Han solgte først og fremst brød. Kneip og loff, pluss diverse varianter, der å nevne kneipkaga ‒ en mastodont av et brød, et brød som ved første øyekast minnet mer om et slagvåpen enn et næringsmiddel. Og så solgte Knut Moseid «Pai». Nesten sirkelrunde var de, lett gyllenbrune ‒ de han hadde vært heldigst med, var dét ‒ med et stort, gullgult øye midt i eggekremen. Paia var en av barndommens liflige drømmer, men en drøm som med ujevne anledninger ble oppfylt. En følte seg i en opphøyet dimensjon når en kunne spise rundt «det gule», det var varmt, luftig, ytterst velsmakende, for så ‒ O' salige Øyeblikk ‒ å lepje i seg det gullgule stoffet med fjernt blikk. Det var en kulinarisk poesi å nyte Det gule i ei pai i barndommens rike ‒ da var Norge et godt land å bo i!
               I Byen heter «Pai» «Tolvøres», noen steder kalles den «Porke», andre plasser heter den kort og tørt «Skolebrød». Men den riktige betegnelsen er selvfølgelig «Pai». Og den skal lages slik Knut Moseid lagde, og lager, den.
               Knut Moseid hadde også noe han kalte «Lørdagspai». Mindre i format, litt, men bare litt annerledes i smak, og med melis på. Den var en sterk konkurrent til den vanlige paien i å oppnå en tilstand av lyrisk nytelse.

Før jul, og da mener jeg «Før jul», ikke første september, som nå, solgte Knut Moseid «Kakemenner». Et gulblekt bakverk utformet i forskjellige enkle figurer, påmalt røde luer eller øyne og ører. En desember husker jeg og noen klassekamerater fikk jobb hos Moseid med å male luer og øyer på «Kakemennene».
               Bare dette om «kakemennene»: Knut Moseid har begynt å selge dem i september. Det er en hån mot julestemninga og det eneste negative jeg har å si om hedersmannen Knut Kristian Moseid! Moseids Bakeri solgte også is, men jeg forbinder helst is med kiosken på Øvre Mosby. Den lå like bortenfor Torheim, i dag ligger det et rekkehus der hvor kiosken lå. De var små, rektangulære is på pinne, av jordbær eller vanilje, noen av dem med sjokoladeovertrekk. De kostet femti øre. «Båtisen» hadde også sjokoladeovertrekk. De var, hvis du tøyde fantasien noe, formet som en båt. De kostet femogsytti øre. Isen til ei krone som berørt: kroneis ‒ var i kremmerhus, med et jordbær eller et ørlite sjokoladeinnslag øverst.
               Brusens to fremste representanter var Coca Cola og Solo. Colaen fikk du på både små og store flasker. De store flaskene var langt mindre enn dagens «Store Cola», men flaskene var modellert på den samme karakteristiske måten som i dag.
               Og så sjokoladene: Klassikeren var Melkesjokoladen. Traust, likevel velsmakende, norsk som hardingfela. Nesten ved siden av den lå Kvikk Lunch, Høvdingen blant tur- , ski- og skausjokoladen. På tredjeplass fulgte Firkløver. Under dem lå det ei vifte av varianter: Opal, Mandelstang, Japp, og mange flere.
               I en periode i min barndom fantes det noe som het Davy Crockett-sjokolader. De kom i kjølvannet av en oppblomstring av myten om jegeren, indianerkrigeren og frihetskjemperen Davy Crockett (1786‒1836). Walt Disney lagde på femtitallet filmer, bøker og tegneserier om ham. Også sjokoladeplater ble produsert, med bilde av skuespilleren Fess Parker på forsiden i full mundur: vaskebjørnslue, brune skinnklær med lange frynser, og geværet «Betsy» i armkroken. Parker spilte ham i flere filmer og i en lang TV-serie, filmene ble vist på norske kinoer. Den minnet om Melkesjokoladen i smak. På baksiden var det et vers fra sangen om Davy Crockett, udødeliggjort av Arne Bendiksen og en gjenganger i NRKs Ønskekonserten. Så gjaldt det da kjøpe så mange sjokolader at en til sist hadde hele sangen, seks vers. Jeg husker ett av dem den dag i dag: «Skarpskytter Jimmy var en hederskar, mange trofeer på veggen han har, men om du spør han hvem skyter best, spytter han skråen og peker mot vest: Davy, Davy Crockett, ingen skyter slik som han!»
               Og ikke å forglemme: Karamellene. Mest uforglemmelige var Smørbukk'ene. Med en forlokkende brun farge og i gult papir med noen nette røde tegn på, jeg husker ikke hva det røde besto i. De var en verden for seg, å spise dem minnet om å lære å lese. Først tygget du hardt, og de føltes gjenstridige, det var en vanskelig materie. Så, litt etter litt, myknet de, og det hele ble en nesten kjælen opplevelse, etter hvert. Og da de var fortært, savnet du dem umiddelbart.
               Og en annen spesialitet: Utenfor Einar Rosselands eller Inge Jensens kolonialbutikker sugde vi oss skjeløyde på stivfrosne, pølseliknende tingester i gjennomsiktig plast: frosne leskedrikker. Langt inne i den frosne substansen fantes det en flat, leskedrikkliknende kilde. Og iblant smakte de kalde posene som av en flau bismak av leskedrikk. Men oftest var smaken slik en forestiller seg at flytende plast må smake. Likevel kjøpte vi dem igjen og igjen, over en periode på minst et år, kanskje lenger.

Så, det jeg åpnet med: Middagene. Konene/mødrene lagde dem fra bunnen av. Og husk: I min barndom var det sjelden at kvinner arbeidet. Det fantes unntak: skolelærere (de het lærerinner da), sykepleiere (sykepleiersker ble de kalt) og de som sto i butikker. Men majoriteten av mødrene på Øvre Mosby i min barndom var hjemmeværende. En kvinnelig buss-sjåfør, for eksempel, var like utenkelig som en grønn hest.
               Poenget mitt er: En viktig del av deres daglige syssel var å lage middag til hele familien. Og middagen var klar en kort stund etter at Far kom fra jobben. Middagsmenyene gikk igjen uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Og menyene var stort sett de samme i alle hjem, i alle familier. Poteter var alltid i bunn. Ikke å ha poteter med i en middag var like utenkelig som ikke å ha juletre. Eksperimenter med italiensk, indisk eller kinesisk mat var like utenkelig som å ha en kvelerslange til kjæledyr.
               Og i de fleste hjem gikk fisk igjen en dag i uken. For: En dag i uken kom Ola Fisk med Fiskebilen og solgte havfersk fisk med store, dumme øyne direkte fra lave trekasser med knust is i. Iblant hadde han, til stor fryd for oss barn, reker.
               Ola Fisk het egentlig Ola Kristian Jakobsen, han kom fra Kvarstein og var en tynn, spenstig type, med sort bakoversveis og meget rappe bevegelser, rappe øyekast og rapp tunge. Rundt livet hadde han en slik pengeveske med metallholdere til skillemynt. I vårt strøk ble han alltid bedt inn på kaffe, fordi ei av konene/mødrene var i nær familie med han.
               Men selve juvelen i Kronen blant middager, var komper. Uværsgrå, fuktige baller som kan virke nesten uappetittlige på utsiden, men som er skinnende gull for ganen! Hva de var for fordøyelsen, skal vi la ligge her, kort skal det bare nevnes at de som oftest legger seg som et stykke stivnet sement i magen etter ei stund.
               I en forlengelse av ens kompeglede skal et fenomen føres opp: kompefestene. Folk påstår at de har vært med på kompefester på Torheim, kanskje det var Torridal Idrettslag som arrangerte dem, da. Jeg husker dem først og fremst fra Bedehuset, selv om jeg egentlig husker lite fra bedehuset, som jeg har nevnt i en annen artikkel, bedehuset trivdes jeg aldri i.
               Om bedehusledelsen mente at kompefestene var vern mot Mørkets gjerninger, var vel tvilsomt. Men at de anså dem som en form for redskap for å forankre ungdommen innen bedehusets folder, er hevet over tvil. Personlig tror jeg den effekten var minimal, de som gikk jevnlig på bedehuset og som fortsatte å gå der, søkte til bedehuset av andre grunner enn komper, om grunnene var høyst åndelige eller mer timelige.
               De som ikke så på bedehuset og alt hva det innebar som et utpreget tillokkende arnested, valgte å gå på bedehusets kompefester av en, enkel grunn: kompelyst. Det som fulgte med, i form av andakter, salmesang og vitnesbyrd, tok de som nødvendige onder på vei til herligheten. Omtrent som å stå i billettkø for å komme inn på en kinoforestilling. Det kan kanskje høres ulekkert ut for folk som frekventerer bedehuset, men slik var det.
               Jeg husker en gang jeg ble bedt på en av bedehusets kompefester. Der var en meget ung mann der. Straks han hadde svelget den siste biten av et anselig antall dampende varme komper, med smør og flere glass melk til, utviste han en stor og blank likegyldighet overfor Den hellige treenighet og Bibelens ord. Han reiste seg med et grovt skrap fra stolen han skjøv unna, for deretter å gå hurtig mot utgangsdøra før noen så mye som hadde tenkt på å synge «Takk for maten». Ved døra må han kanskje ha følt at en ørliten forklaring var på sin plass, for han snudde seg halvt og kvad frimodig: «Det va' sabla goe kompe, men æ må gå nå, for hvis ikke rekker æ ikke siste episode av Robin Hood i fjernsynet!»
               Jeg nevnte Goddmonn i Bua tidligere. Tilbake til han: Han het selvfølgelig Gudmund, etternavnet har jeg glemt. På venndølsk og Mosby-dialekt blir det til Goddmonn. En gang vi var en guttegjeng på Vennesla kino, spurte jeg etter forestillingen om å få kjøpe ei kompe. Han svarte på sitt mest beklagende venndølsk: «Du, det æ så sønnli' som det kan få blitt, men æ he ikkje kompe' igjen. Men du kan få sø for femogtyve øre.» Slike svar gir bare én ting: Klassikerstatus!

Detaljer

Skrevet av WebMaster

Treff: 2007

Knut Holt

Høyden som forsvant

På det vi kalte «Forsia», som hevet seg bratt opp fra Gjelet, omtrent der hvor det nye bedehuset ligger, hadde svaler huler i reder. De pilte ut og inn, hurtige som flyktende skygger. I bunnen av denne leirholdige, sandete forsiden, med farge som morgenskodde, lå en lang, flat stein, gråsort som ei gravstøtte. Den kunne likne en primitiv altertavle. Hvordan og hvorfor den havnet der, visste ingen. Ingen av oss barn, i hvert fall.

Hva jeg snakker om? Det jeg snakker om, min venn, er Håmoen. Vi barn kalte den alltid «Hårmoen», men jeg antar den het Håmoen. Den liknet det som mexicanerne kaller en mesa. Altså en høyde med flat topp. Men med den forskjellen at den bakre delen lutet seg ut i et mildt kupert landskap. På de tre andre sidene steg bratte skråninger opp mot den flate toppen.

Den er gjennom mange år ‒ bit for bit ‒ blitt solgt ut. Regelrett solgt, stykket opp og fjernet på lastebiler, slik at deler av Håmoen er forvandlet til et slags leirgrått månelandskap.

Men la oss se i bakspeilet igjen. På den siden som vendte mot den øvre delen av Kiledalen, skrånet Håmoen krapt ned mot et svakt hellende jorde. Den skråningen hadde flere bjørker, enslige og spredte. Mot Høiebekken stupte skråningen ned mot et tett gressjorde, det vokste mye uryddige busker der. Den skråningen var tett bevokst med trær, furuer og bjørker, og krattet var tett.

På den andre siden, den som vendte ned mot skolen og sletta som endte i Knut Moseids bakeri, var det også bjørker og gress. En kunne se kyr der om sommeren, og på det lille jordet mellom skråningen og skolegårdens øvre gjerde, der skolens parkeringsplass er i dag, gikk det i sommerhalvåret alltid to sorte hester. Den ene het Magga, det husker jeg like tydelig som mitt eget navn. Etter som årene gikk, oppsto det alltid diskusjoner om det var Magga eller avkommet til Magga som fremdeles gikk der. Langvarige og monotone, men slitesterke diskusjoner. Det kunne gi hodeverk og begynnende depresjoner å høre på de diskusjonene. Eller la oss si som det var: De var krangler.

Det var i bunnen av den skråningen at det i min tidligste barndom ennå var tydelige rester etter utgravde huler som den tyske okkupasjonsmakta hadde utført gjennom krigsårene 1940‒45. Tyskerne bodde på skolen under krigen, husker noen av dere. Eller dere har fått det å vite, slik jeg har.

Mot sør ble Håmoen sakte mer knausete, med flere stier, små gresslunder og klynger av tett løvskog. Den delen bunnet også i Høiebekken. Men i denne delen var landskapet rundt Høiebekken trangt og dunkelt. Om sommeren var det bruntonet under trærne der, lyset falt i brutte strimer ned mellom løvverket, det luktet litt råttent, slik det gjør på plasser der sollyset aldri når ordentlig inn, det er som om noe ligger og gjærer. Og stien langs bekken var aldri helt tørr. Det hele føltes litt innelukket, litt uvisst, iblant litt truende. Både forlokkende og skremmende, som en nesten mørklagt bakgate i en storby kan virke.

Det området egget alltid fantasien: Hvert øyeblikk ventet en å høre et hardt plask, deretter ville en se den brune, puklete ryggen til en alligator gli sultent gjennom vannet. Lenger nede ville en oppdage en stor hule. En banditthule. Med tønner av krutt og broget tyvegods inni, der skjeggete skurker skrålende spilte poker mens én i bakgrunnen klimpret på en banjo med sigarstump i kjeften.

På den flate toppen kom en først, etter å ha klatret på en smal sti langs den harde, leirete fronten, til ei «sandhåle», spredt bevokst med lavstammede furutrær. Bak den videt to grønne jorder seg ut. Egentlig ett jorde, men delt i to av eieren eller eierne. Den gang, som nå, hadde jeg aldri oversikt over hvem som eide Håmoen. Hvem som eide hva og hvem som siden har solgt ut hva, interesserte og interesserer meg like mye som søvnsyklusen til flaggermus. I det borteste hjørnet av den flate toppen, der hvor en kunne se mot Kiledalen og «Plasteren» ‒ bygningen til Norgesplaster AS ‒ var det et felt av ranke og mastehøye furuer.

Håmoen var et sted en streifet rundt, fra seksårsalderen til en var omkring de femten. Bare streifet rundt som turister som vandrer i en by de har besøkt mange ganger før, men som de finner hyggelig og artig. Iblant satte vi oss på det vi kalte «Bagsia», høyt oppe, og så på trafikken i den nedre delen av Høiekleivene: raske personbiler, snøftende lastebiler, susende syklister, fotgjengere som gikk raskt og målbevisst, barn som brukte uendeligheter av tid, kvinner med barnevogn.

Håmoen forbinder jeg med vår og sommer, med lyse, solflimrende dager, med sus av mildt regnvær og lange kvelder med langsomt svinnende lys. Men også: med dét å leke indianer og hvit.

Leke, sa jeg det? Det var blodig alvor, mann! Hør bare: Jeg og en annen gutt, som jeg nesten ikke kjente, han gikk i klassen under meg på skolen, sto engang mot hverandre i furumoen på toppen. Begge sto med sammenkrøkte overkropper og tomahawkene hevet. Tomahawkene var små treøkser laget på «Sløyden». I dag hadde vel pedagogiske paragrafer forbudt en å lage dem, men den gang laget vi tomahawker i skolens sløydsal.

Den andre hadde krigsmaling, og han bar en praktfull fjærdrakt, høyst sannsynlig kjøpt i en lekebutikk, men den ga ham et uttrykk av både noe verdig og noe krigersk. Han var indianerhøvdingen Røde Stav. Jeg hadde rødt halstørkle og brun «cowboyhatt» og var cowboyhelten Tim Holt. Tim Holt opererte i cowboyfilmer på førti- og femtitallet, han var også helten i en tegneserie. Jeg hadde en mer eller mindre hemmelig stolthet over å bære det samme etternavnet, husker jeg.

Tilbake til kampen på furumoen: Vi sirklet rundt hverandre. To, tre ganger gjorde vi små utfall ‒ korte og hissige. Vi brukte ord som «Feige kjøter!» og «Be din siste bønn!» Så tørnet vi sammen i virvlende, oppreiste kast. I kampens uryddige hete kom vi helt bort til kanten av furufeltet ‒ og ramlet utfor skråningen!

Vi fortsatte å slåss, vi var filtret i hverandre som ormer, og vi rullet i kavende byks ned skråningen, mens vi peste og skrek som om vi holdt på å drukne. Da vi nådde gressjordet, reiste vi oss, fortumlede, som om vi nær var blitt overkjørte av en bil ‒ og fortsatte slåssingen. Vi var svette, vi var skitne, vi var trøtte, men samtidig var vi vilt oppgirede, med tynne gutteansikter dradd ut i skarpe grimaser. Hvordan slåssingen endte, husker jeg ikke, men jeg har en anelse om at flere av de andre «måtte hjem te midda’». Dermed flatet det hele seg meget prosaisk ut.

Men dén slåsskampen var begynnelsen på et kameratskap mellom oss to. Et vennskap som holder den dag i dag. Han har bodd i Bergen i mange år, han har bergensk kone og tre barn. Med svært ujevne mellomrom sender jeg ham et postkort. En gang imellom, som oftest seint på kvelden, ringer han. Vi ender alltid med å snakke om Mosby i gamle dager.

I dag? Deler av Håmoen er nå blitt til det stoffet minner er laget av: Den eksisterer ikke lenger. Men minnene har vi. Håmoen er inne i oss, den er en bit av vårt indre varmelager. Og iblant går vi inn der. Og da …

Og nå er Håmoen blitt boligområde.