Major Arne Laudal var lederen for den første store motstandsbevegelsen på Sørlandet, en organisasjon som i 1942 ble rullet opp av Gestapo. Laudal ble arrestert og torturert på Arkivet og så sendt til Grini. Han og fem andre av de dødsdømte i «Sørlandssaken» ble 9. mai 1944 henrettet i Trandumskogen.

I desember 1942 kom det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) på sporet av en stor militær organisasjon på Sørlandet, Laudals organisasjon eller Kampgruppe 3 som den formelt het. Den omfattet Rogaland og begge Agder-fylkene. Opprullingen av Kampgruppe 3 startet natt til 7. desember 1942. Den første som ble tatt var lederen, major Arne Laudal. Han bodde på Øvre Strai i Oddernes. Tyskerne slo plutselig til ved totiden om natten med en anselig utrykningsstyrke – bestående av i alt 20 mann – med SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner i spissen. Avdelingen var tungt bevæpnet. Så godt som hele staben ved det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) i Kristiansand deltok i aksjonen, forsterket med folk fra det norske statspolitiet (Stapo) og tyske SS-politisoldater. Statspolitibetjent Ole Wehus ble utkommandert som kjentmann og tolk.

Laudal ble fullstendig overrumplet
Ved fremkomsten til den vakre sveitservillaen på Øvre Strai ble huset omringet. Wehus ble beordret frem til inngangsdøra for å banke på, mens resten av styrken sto klar med sine våpen. Døra ble åpnet av den intetanende huseieren, Erling Stray, major Laudals svoger. Sipo-karene tvang seg øyeblikkelig inn i huset. Med Kerner i spissen stormet de opp trappen til andre etasje, der Laudal-familien hadde sine gemakker.

Major Laudal og hans kone Helga ble fullstendig overrumplet da Sipo slo til. De ante ingenting før seks‒syv gestapister sto i døra inn til soveværelset og siktet på dem med pistoler. En av tyskerne ropte «Aufstehen» så det gjallet i veggene. Major Laudal fikk ordre om kle på seg. Rolig etterkom han ordren. Helga Laudal var fullstendig lamslått i de første minuttene med alle de fremmede menneskene i soverommet.
 
Også sønnen ble tatt
I mellomtiden ble ekteparets sønn, 16 år gamle Lasse, anholdt. «Tar de deg også», utbrøt Helga Laudal gråtkvalt da sønnen ble ført ut til en av de ventende Gestapo-bilene. Major Laudal ble påsatt håndjern og ført avsted med en ring av bevæpnede vakter rundt seg. Laudal ble ikke meddelt grunnen til at han ble anholdt, men han forsto at spillet var tapt. Han ytret ikke et eneste ord; bare fulgte med gestapistene med et bistert uttrykk i ansiktet.
 
Selvsagt hadde han vært forberedt på at det før eller senere kunne ende med lidelse og død. Det var en risiko han hadde kalkulert med fra første stund. Kanskje tenkte Laudal tilbake på besøket til emissær Fredrik Grøvan noen dager før. Avsnittssjefen for Lyngdals-avsnittet hadde innstendig anmodet ham om gå i dekning, da situasjonen fortonte seg høyst usikker. ‒ Huset har to utganger, bemerket Laudal selvsikkert. Nå hjalp det verken med en eller to utganger. De hjelmkledde soldatene hadde sperret alle muligheter for flukt.
 
Etter at fangene var ført bort, kom neste punkt på programmet ‒ ransakning av leiligheten. Det ble gjort med profesjonell grundighet. Gestapistene rotet rundt i hele huset på jakt etter kompromitterende saker. Det var ikke den skuff eller skap som ikke ble omhyggelig gjennomsøkt. 
Men intet ulovlig ble funnet. Ingen våpen. Ingen hemmelige papirer.
 
Det siste tyskerne gjorde for de forlot leiligheten, var å kutte over telefonledningen. Vakt ble satt over fru Laudal og datteren Liv, som bare var 14 år gammel. Mor og datter ble sittende fullstendig isolert i huset i 14 dager. Det var ikke mulig for dem å komme i kontakt med noen.

Direkte til Arkivet
Major Laudal var klar over hvor det bar. Turen gikk direkte til Arkivet. Laudal ble sammen med svogeren Erling Stray kommandert til å stå med nesen mot veggen i trappeoppgangen. Utover natten ble nye arrestanter brakt inn så å si på løpende bånd. Laudal så i et raskt glimt kontorist Ivar Christensen, politifullmektig Julius Hougen, stud.jur. Egil Hagli og løytnant Aanen Smith. Senere sluttet hans andre svoger, kaptein Arne Hagtvedt, seg til veggtitterne.
 
Major Laudal og de andre arrestantene ble åpenbart betraktet som storvilt. De ble tvunget til å stå i en pinefull stiv giv akt-stilling i flere timer. Det var strengt forbudt å snakke sammen. Hele tiden var det en veldig larm av klaprende støvler og kommandobrøl. Oppmykningen var i gang. Denne ulidelige ventingen tok på kreftene og nervene.
                 
De første «samtalene» med major Laudal startet mandag morgen. På grunn av fangens betydningsfulle posisjon innen motstandsbevegelsen ble forhøret ledet av Sipo-sjefen personlig, kriminalkommissar Kerner. De fanger som ble betrodd i hans varetekt, måtte regne med å bli utsatt for den groveste brutalitet og mishandling.       

Det var denne brutale nazisten major Laudal nå ble stilt overfor. Med sterkt blandede følelser sto han nå ansikt til ansikt med mannen som hadde vært hans hovedmotstander.

Fikk et glimt av sin far, majoren
Major Laudals sønn, Lasse, ble dagen etter arrestasjonen brakt opp på Arkivet og forhørt av Lappe og Lipicki. ‒ Var din far i Stavanger lørdag? var det overraskende spørsmålet gestapistene stilte. 16-åringen kunne med god samvittighet benekte at dette var tilfelle, ettersom hans far hadde holdt seg hjemme for å delta i feiringen av sølvbryllupet til Otto Louis og Anne Marie Scheie.
        
Etter det innledede avhøret ble unggutten kjørt ned til kretsfengslet. Der fikk han et glimt av sin far, majoren. Etter flere forhør innså tyskerne at majorsønnen ikke satt inne med opplysninger av betydning. Lasse Laudal ble sluppet ut lille julaften i 1942. For Laudal-familien ble det en uhyre trist tid. I likhet med mange andre sørlandsfamilier ble det også for dem «Den svarte julen».

Gestapistene tok i bruk brutal makt
Tyskerne betraktet saken som meget graverende, ettersom «banditt-virksomheten» måtte anses som en sammensvergelse rettet direkte mot den tyske vernemakt. Kerner visste at major Laudal satt inne med mange viktige opplysninger. Nå skulle majoren presses til å tilstå, slik at Sipo kunne få tilstrekkelig med tråder å spinne videre på.

Kerner fortalte at Laudal var mistenkt for å være leder for en hemmelig militær organisasjon for det sydlige Norge. Det tjente derfor ingen hensikt å lyve. Det var bedre å tilstå med det samme. Hvis ikke hadde man midler til å tvinge sannheten fram.
 
Major Laudal var fullstendig klar over at dersom han sprakk, ville hele organisasjonen være fortapt. Fra første stund erklærte han at han ikke hadde noe å tilstå. Han benektet at han hadde kjennskap til det han ble beskyldt for.
 
Kerner var sterkt oppsatt på å oppnå resultater så raskt som mulig. Fremdeles iført håndjernene, ble Laudal tatt i skjerpet forhør. Gestapistene tok i bruk brutal makt for å tvinge ham til å røpe navnene på sine medarbeidere. Sipo-sjefen ga seg til å denge løs på ham med en gummibatong, mens Laudal lå over en stol uten mulighet til å bevege seg.
 
Senere overtok Lipicki og Lappe behandlingen av den norske offiseren. Major Laudals svar på mishandlingen var total taushet. Ikke en eneste gang under pinslene kom det så mye som et ord over hans lepper.

Teksten er et forkortet utdrag fra Kristen Taraldsens bok Arkivet ‒ Torturens høyborg, som ble utgitt i 2003.

Du kan lese flere detaljer på http://www.stiftelsen-arkivet.no/major-arne-laudal---offiseren-pa-erens-mark

Andre kilder:

https://nbl.snl.no/Arne_Laudal

https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Laudal

https://www.fvn.no/kultur/i/ngBlq5/Faren-valgte-doden

https://tv.nrk.no/program/koid75001718/majorens-soenn