For oss barn var det like naturlig som sne og mørke og kuldegrader i desember. Faktisk var det mer enn bare naturlig. Det var også tilkoblet et uskrevet ritual på linje med bål på St. Hans-kvelden eller at Skolemusikken spilte på 17. mai.
Hva jeg snakker om? Å gå julebokk.

Hvorfor gjorde vi det? Som berørt, det var et ritual. Du SKULLE gå julebokk i romjula. Men ikke misforstå: Det var aldri noe surt i det, med det, omkring det. Det føltes aldri som noen plikt, påpresset utenfra, noe som visse julefester føltes. De, festene, kunne fremmane en vond blanding av angst og sinne i deg, i ei salig, herlig, fri samrøre. Ingen skillelinjer, intet hierarki, i så måte.
        Maskene: En del av oss hadde tradisjonelle kjøpemasker: et julenisseansikt med lubne, røde kinn, pålimt hvitt skjegg. Den var laget av myk papp, skjegget var vatt.
        Noen av oss, den mest eksklusive, hadde kjøpemasker av myk, føyelig gummi, modeller etter figurer fra de skumleste regionene av Walt Disneys verden. Andre bar masker som en storebror eller far hadde kjøpt i en «Morobutikk». Vanligvis masker med et blomstrende lystig oppsyn. Walt Disney-maskene, derimot, var ofte ved grensen, eller over, til det groteske: krokete neser, truende øyenbryn, geipende kjefter.
        Noen av oss lagde masker selv. Av hvit, stiv pappa, påmontert strikk. Pappen ble skåret tilnærmet trekantet, det ble klippet ut hull eller plater til øyne, nese, munn. Og det ble tegnet på dem. Tegnet og farget. De mest forskjellige motiver, mer og mindre bevisst, med stor spennvidde i talentet. Noen så ut som vaskeekte sommerblomster, andre liknet eksplosjoner i malerbutikker, noen så ut som halvt utviskede trafikkskilt.
        Og så resten av kostymene da: Vi saumfor de innerste krokene av familiens klesskap, eller vi gikk til de borthengte plagg i gamle skap i kjelleren. Resultatet? En gutt kunne komme i sin eldre søsters for lengst bortgjemte, irrgrønne kåpe, et plagg søsteren ikke ville bli funnet død i engang. Ei jente kunne stille med sin mors hatt, en hatt moren hadde brukt da hun var forlovet. Det var alt, i grunnen: røde strikkeluer av ull, tradisjonelle som smultringer, blå og grå strikkeluer, mørkeblå skyggeluer à la De olympiske leker i Oslo 1952, avlagte farshatter, kåper, frakker, jakker, pjekkerter, gensere. Og så sekker og poser, alle var utstyrt med store poser eller små sekker. Hvorfor? For å bære «det vi fekk».
        Vi må ha sett ut som en uryddig blanding av en lutfattig, omreisende gjøglertrupp fra middelalderen og en skoleforestilling av «Julenissens verksted», en forestilling med dårlig råd.
        Det med at de en ringte/banke på hos, skulle gi en noe, var selve utgangspunktet. En gang i tiden hadde vel det poenget hatt en blodig alvorlig betydning. Da vi gikk julebokk, var det bare et påskudd, en nøkkel til å få det hele i gang. Ikke en virkelig nøkkel, engang, det fungerte vel i grunnen bare som et symbol. Hele vitsen, målet, meningen og retningen var å kle seg ut, banke på, oppleve fryden, gleden, den lille spenningen, det uhverdagslige ved det hele. Show for showets skyld. Både dynamikken og det overordnede mål var «Å ha det gøy».
        Ouh, jeg holdt på å glemme: Språket. Vi snakket «Julebokkspråk». Et fredelig, tålmodig språk, litt gammelmannsaktig, med innebygd høflighet, ispedd en anelse ydmykhet: «God kveld, god kveld, godtfolk, og fred i stua. Har dere en kake eller litt frukt til en stakkars nisse, som har reist helt fra Nisseland?» De mest taleføre kunne snakke sånn. Noen bare bukket dypt og sa: «God kveld, god kveld.» Noen sto bare rett-opp-ned, stumme som snømenn.
        Noen, spesielt litt eldre kvinner, husker jeg, spilte stort opp mot oss. De lot som om vi var ekte vare, at de var vantro-glade over å ha fått besøk av oss, til og med litt smigret over at vi hadde banket på hos akkurat dem. De stilte spørsmål og behandlet oss omsorgsfullt som gruppe, hentet kaker og appelsiner, så nøye til at alle fikk sitt, og de tok farvel på en nesten vakker og høvisk måte.
        Så var det de som alltid skulle gjette, og som gjorde et stort vesen av nettopp det: «Det der æ han mellomste borte hos Larsen, det kan æ se lang vei!»
        Noen var knappere, men vennlige nok. De kunne si: «Jeg skal hente noe til dere.» Så kom de hurtig tilbake med en håndfull småkaker eller appelsiner, ga dem rutinemessig til oss og lukket døra, uten en stavelse mer.
        Noen kunne se på oss som om vi skulle selge noe, noe de ikke hadde bruk for. Så sa de: «Nei, vi har ikke tid.» Eller: «Nei, vi har gjester.»
        Mange av oss ytte noe når vi gikk disse rundene. Som berørt: Vi snakket «Julebokkspråk», og vi fortalte at vi kom fra Nordpolen, eller Nisseland eller Nissedal, og vi bemerket at «Det er kaldt i kveld». Og vi hilste alltid: «God kveld, god kveld» og «Velsignet God Jul» og «Takk, takk» og «Takk som byr» og «Farvel, farvel».
        Iblant kunne vi, det var helst jentene, stille seg opp i en rank liten rekke og synge. Pent og klart og presist: «Jeg er så glad hver julekveld» eller «Deilig er Jorden». Det lød alltid yndig, på en slik bløt Walt Disney-måte, og alltid var det en voksen som applauderte etterpå. Og så gikk de inn og hentet en ekstra rasjon med nøtter eller en appelsin til hver.
        Så var det de som bare så på oss i fire lange sekunder, som om de hadde oppdaget en beidemakk på bløtkaka. Deretter smalt de igjen døra. Men de var få, svært få. Ofte møtte en vennlighet, tålmodighet, smil, giverglede. Og samspill.
        To episoder har brent seg inn i meg, inn i minnet. Den ene er underlig-komisk, den andre er underlig-skummell.
        Den ene hendte hos en middelaldrende ungkar som levde sammen med sin mor. Han var en ytterst korrekt mann ‒ alltid med hatt, pent skjerf og dyre hansker. Han snakket bokmål, han sa «jei» i stedet for «æ». Hans selvpålagte livsoppgave var å verne og stelle om sin mor. Da vi ringte på, tok det et par minutter før han åpnet døren. Han sto der og mønstret oss, i hvit skjorte og slips, selv om det var en vanlig dag i romjula. Han betraktet oss verken uvennlig, strengt eller truende. Han virket bare tenksom og avmålt. Han utstrålte, husker jeg, en form for profesjonalitet, som om han var en høyt betrodd sykepleier, eller en butler. Så sa han, som om han kom med en sykebulletin fra Slottet: «Mutter liker ikke julebukker.» Deretter lukket han døren, rolig, men fast. Den episoden er siden blitt en klassiker, fortalt i mange sammenhenger, i mange år etterpå. Både han og moren er for lengst døde, huset de bodde i, er revet.
        Et stykke overfor huset der ungkaren og mora bodde, lå en grå, liten gård. Der bodde et ektepar, de måtte vel være noe av det eldste som bodde på Mosby den gang. Den gården er også revet. Denne episoden gjelder ikke dem, det gjelder en ukjent leieboer. De pleide å leie ut en bit av gården, et rom eller to i ene kanten. For kortere eller lengre perioder bodde det menn der, tause menn som kom og gikk. Litt dunkle, litt skumle, du blir det når du aldri sier noe, vet du. Holder du deg helt borte, eller aldri sier et ord om deg selv, pluss at du har en aura av noe fremmed over deg, skapes det fantasier. Og vi gutter fantaserte. Kanskje var det en bankrøver som lå i skjul for politiet. Eller det var en som hadde drept en mann i Sverige og gjemte seg for hevnere.
        En kveld våget vi, en ganske stor julebokkflokk, oss opp til den gården. Det var en knitrende kald kveld, husker jeg, stille og nesten høytidelig. Granene sto tunge av snø, jordet bak gården bredte seg ut som et enormt, hvitt laken. Det blusset et lavt lys i et par av vinduene, men det var ingen tegn til bevegelse, og absolutt ingen lyder der innefra.
        De mest frimodige av oss banket på ei dør. Det var, så vidt jeg husker, tre dører, minst, et par på forsiden, og ei på kortsiden. Stillhet. Vinterkald stillhet. Kuldegradene kjentes i fingertuppene. Over, på en høy, kald himmel, hang månen som et gammeldags barberskilt. Vi sto der, stille som blindpassasjerer, og ventet. Da: Gjennom nøkkelhullet lød en meget tydelig og litt hes mannsstemme, den hadde fyndig uttale og rytmiske sprang i avsnittene:

        På låven sitter nissen med sin julegrøt, sin julegrøt
        han spiser og han nikker og han er så glad,
        For julegrøten den vil han gjerne ha.
        Heisan og hoppsann og fallerallera,
        For julegrøten det er noe han gjerne vil ha!

Vi illskrek. Og vi bråsnudde. Og vi løp. Vi løp som om vi hadde ti ville hester eller tyve gale hunder bak oss. Vi løp og vi stoppet ikke før vi nådde de trygge gatelampene. I Barndommens Rike er det mange farer, husker du.
        Det er så lenge siden, det føles som hundre år tilbake. Som indianerne sier: Det er gått mange vintre og mange somre.
        Og det er lenge siden, svært lenge siden, at jeg har opplevd julebokker. Går barn julebokker fremdeles? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at i min barndom var de faktisk ei lita grein av en folkekultur, innarbeidet og levende som selv Juletreet.
        Og det ga gleder til dem som gikk. Og det spredde glede til dem som åpnet for dem. Bortsett fra, da, hos surmagede middelaldrende menn som hadde misforstått og trodde at deres livsoppgave var å verne om sin mor …

Stykket er hentet fra Komper, knirking og kubikk, Temahefte nr. 5, Torridal Historielag 2009.
Historielaget har ennå hefter til salgs.