Søndag 3. juni 2007 arrangerte Torridal Historielag naturlostur til Bruliheia nord for Mosby. Inge Augland, formann i laget, ønskte de 50 deltakerne velkommen og overlot styringen til Aasmund Mestad, som også i år skulle lede oss gjennom løypa med sine mange anekdoter og interessante opplysninger.

Ved tunnelen inn til Støleheia fulgte vi stien gjennom skogen opp til Eptevann, hvor vi hadde første stopp. Aasmund kunne fortelle at navnet Eptevann kommer av ordet epte, som betyr svane på gammelnorsk. Det var dessverre ingen svaner, men fullt av måker vi så på vannet, som nå er ødelagt som badevann pga. søppelanlegget på Støleheia. Flere av de som var med på turen, kunne fortelle det var en populær badeplass i sin barndom. Det var der badetemperaturen først kom opp på et behagelig nivå.

Vi vandret videre over stemmen som Jebsen på Høie i sin tid fikk lov å bygge på for å sikre vannreserver til fabrikken. Turen gikk i et behagelig tempo, og været var akkurat passe for en slik utflukt. Vel framme ved boplassen på Brulé var det likevel godt å få slappe av med mat og drikke.

Det bodde folk her fra tidlig på 1700-tallet. Rydningsmannen Ellef Gundersen fikk i sin tid “et stykke skov, kaldes Bruleheden, till et ryddeboel at bruge og besidde i sitt livs tid”. Aasmund fortalte om flere eiere av Bruleheia, den siste var Ole Andersen Bruliheia, som i sine siste leveår bodde på gamlehjem i Kristiansand. Mange vil nok huske han med fiolinen i parken. Ole var en habil felespiller som i sine unge dager ble brukt som musiker i bryllup.

Etter matpausen gikk vi bortom bruleet, som har gitt sitt navn til stedet. Etter tradisjonen ble denne steinrekka lagt ned til minne om et brudefølge som omkom i snøstorm. Vi vet ikke sikkert når, men det må være før 1720, da navnet på plassen ble brukt første gang.

Før vi begav oss på hjemvei, hadde vi god tid til å studere ruinene av våningshus og uthus. En gammel plog stod og igjen under et tre. Om det hadde vokst opp mange trær rundt forbi, var det ennå tydelig at her hadde vært dyrka mark innenfor steingjerdet.

På turen denne junidagen hadde vi med oss folk fra Vågsbygd, Randesund, Songdalen, Øvrebø – og det var til og med noen hjemme på ferie fra Sogn og Fjordane – utenom de mer eller mindre faste deltakerne fra Torridal. På veien hjem forbi Eptevann kunne den oppmerksomme turgåer observere ei andemor med 6–7 unger. Kanskje svanene og kommer tilbake til Eptevann en dag?

**********************************************************************

Om brudle (utt.: brulé)

Fleire stader både på Agder og i delar av Rogaland kan vi finne såkalla brudle. Ordet kjem av gammalnorsk bruðlið: brurefylgje. Dei fleste brudleene finn ein på flate berg langs ferdselsvegar. Nokre stader kan ein sjå ned til kyrkja i bygda, den kyrkja brurefylgjet var på veg til.

Det er gitt to ulike forklaringar på denne steinsetjinga. Den eine er at brudleet er minne om eit brurefylgje som omkom i uvêr, slik som det truleg var her nord for Mosby. Men dei som har forska på det, meiner at dette ikkje kan stemma i alle høve; så mange brurefylgje kan ikkje ha frose i hel i snøstorm gjennom tidene.

Den andre tradisjonen går ut på at når det blei inngått giftarmål mellom to unge frå kvar sin dal, la kvar av gjestene i bruras fylgje ned ein stein på høgste rista mellom dalane. I Valle og Bykle heiter det at brudleet blei lagt når dei henta brura heim og dei såg ned i bygda ho skulle bu i. I dei austre bygdene i Aust-Agder blei brudleet lagt ved tur til kyrkja.

Kor gamle er desse brudleene? Mykje tyder på at mange er frå 1500–1600-talet, men truleg er nokre frå før Svartedauden. Funn av skålgroper ved sida av brudleet på Prestvorhei i Åseral tyder på at det kan ha vore ein kultplass i førkristen tid. Og verdas største brudle kan du sjå på den gamle ridevegen mellom Josdal i Sirdal og Salmeli i Kvinesdal. Der er det ikkje mindre enn 11 brudle – og eitt av dei har 73 steinar.

Kjelder:
Agder Historielag: Årskrift nr. 78, 2002; Knut Gjerden: Bykle kultursoge, 1993; www.sirdolen.no; www.lindesnes-historielag.net  mfl.